Jason Scott
Med tillatelse fra Susanne Sundfor
Livet er klart til å skje og utfolde seg, og vi er bare fartøyet, stiger naturisten Andres Roberts stemme ut av utenomjordiske flimring som spretter rundt som blødende skår. Det jordiske karet han snakker så dypt om strekker seg ut som en katt som strekker seg opp etter middagssolen – og fungerer som midtpunktet i den norske singer-songwriteren Susanne Sundførs nye studioalbum, Musikk for mennesker i trøbbel .
Gjengitt i løpet av ett år mens hun gjennomsøkte kloden, fra Nord-Korea til Nepal, Brasil til Island, ti spor blinker og danser i horisonten mens hun hvisker om den salige reinkarnasjonen, fant henne gjøre hva faen enn [hun] føltes som.'
Konkret betydde det å forkaste hennes vanlige utflukter med synthbasert popmusikk. Elektronikken falt bort, og hun satt igjen med fantastisk piano og gitar, strålende vist på slike avgjørende øyeblikk som Good Luck Bad Luck, en skjør, hjemsøkende skriftestol og Undercover. Hun utløste fornyelse i denne jordiske, løsere tilnærmingen, og ofte er den gjennomtrengende vokalen hennes bevegende. Å utforske nye verdener og nye kulturer etterlot et uutslettelig inntrykk på henne og håndverket hennes, også representert i de magnetiserende, filmatiske arrangementene og albumets generelle drømmende. [Turene] fikk meg til å fokusere på noe annet enn meg selv det gjorde meg nysgjerrig og sulten på nye inntrykk og nye motiver for fotograferingen min, sier hun.
Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvordan det påvirket musikken min, men alle opplevelser er potensielt inspirerende for kreativitet. Jeg reiste ikke for å skrive, jeg reiste for å ta bilder, som for meg er en viktig del av albumet, noterer Sundfør om oppholdet hennes, innrammet gjennom albumbildet og heftet. Ekspedisjonene hennes strømmet deretter over i en åpenbarende innrømmelse 'at tomhet er stedet hvor ting begynner å vokse. Det meste av universet er tomt. Så jeg er ikke redd for det lenger.'
Musikk for mennesker i trøbbel er blant årets mest rå og stemningsfulle sett og omfatter livets renhet, uhemmet sorg, å treffe bunnen og slå en vei tilbake til toppen. Nedenfor avslører Sundfør et av de viktigste øyeblikkene fra hennes krysskontinentale hopper og snakker om astrologi og verdens undergang.
Hva var det viktigste øyeblikket fra utenlandsreisene dine?
Jeg husker at jeg satt på en båt på Xingu-elven, langt unna alt jeg visste, og jeg tenkte på hvordan jeg ønsket at reisen snart skulle være over fordi jeg savnet min egen seng. Og så tenkte jeg at jeg alltid ønsker å være et annet sted, og når jeg er der, bryr jeg meg egentlig ikke. Jeg satt der og så på elven og jungelen og opplevde det, tok det inn, og det var lykke.
Hvordan spilte livets iboende raske tempo ut i musikken, og hvordan holdt du deg forankret i prosessen?
Jeg tror å leve et godt liv handler om å sette det i perspektiv. Kjærlighet er viktig. Å elske andre. Elsker det du gjør. Jeg klatret opp et fjell i går. Jeg går sjelden ut eller går på tur. Det føltes viktig, men jeg vet ikke hvorfor. Kanskje for å føle en tilknytning. Jeg har tenkt på disse tingene de siste årene. Jeg antar at noen av disse solitalene havnet delvis på albumet.
Hva fikk deg til å reise verden rundt?
Jeg begynte å ta bilder etter å ha lest Tomas Espedals fotobok, Mitt privatliv . Jeg kjøpte det samme kameraet og begynte å ta bilder av hotellrom som han gjorde. Jeg fikk blod på tann, som vi sier på norsk – jeg elsker det uttrykket, det er så primal og vikingaktig. Det betyr at du får smaken av noe du liker, og det begeistrer deg. Så jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre et fotoprosjekt for albumet der jeg skulle reise til interessante steder og dokumentere dem. Til slutt ville jeg prøve å fortelle en slags historie om verden som på en eller annen måte ville ha sammenheng med albumet.
Med 'Reincarnation' handler du i verdens ende. Hva inspirerte den ideen?
Vel, slutten på vår verden. Verden kommer til å bli bra. Det vil vi nok også. Men noen ganger ser det mørkt ut. Jeg tror vi må synge beroligende ballader i stedet for å skrike til hverandre når ting blir tøft. Jeg personlig tror sangen handler mer om lys enn om mørke.
Fra begynnelsen med 'Mantra' refererer du til månen og stjernene ganske ofte gjennom albumet. Hvordan forholder du deg til himmellegemer?
Jeg kan ingenting om astrologi. Jeg er ikke en stor fan [av det], for å være ærlig. Vi ser alle opp på disse himmelobjektene, og jeg tror vi kan gi dem den symbolske betydningen vi ønsker at de skal ha. Alle objektene i sangen har ofte illevarslende eller negative konnotasjoner i historien. Jeg ønsket å gi dem en mer positiv mening.
Hvordan startet dette albumet, og hvordan hang det sammen?
Den første sangen jeg skrev var 'Reincarnation'. Deretter 'Mantra' og deretter 'Undercover.' Så skrev jeg 'The Sound of War.' Alle gitarlåtene jeg skrev hjemme i London. Så reiste jeg til LA og skrev 'Good Luck Bad Luck' og 'No One Believes in Love Anymore.' Så, tilbake i London, skrev jeg 'Mountaineers.' Og så skrev jeg 'Bedtime Story' på en hytte i Woodstock. Den siste sangen jeg skrev var 'The Golden Age'. Jørgen Træen, som produserte albumet sammen med meg, komponerte den vakre abstrakte musikken rundt intervjuet med Andres på tittelsporet.
Arrangementene føles mer åpne enn mye av ditt tidligere arbeid. Du har snakket om at du ikke ville jobbe med synther denne gangen, hvordan påvirket det tilnærmingen din?
Jeg ville ha den menneskelige berøringen. Jeg følte rett og slett ikke at jeg kunne uttrykke det jeg ønsket å formidle på synther lenger, så jeg begynte å spille gitar og piano igjen.
Mange av sangene føles større enn livet, filmatiske. Hvilke avgjørelser gikk inn i hvilke instrumenter du brukte og hvilken stemning du ønsket å skape?
Ofte når jeg ønsker å arrangere en sang, egentlig kle den opp, tenker jeg som om jeg lager en filmscene. Jeg så for meg hekser og droner på en himmel av ild på «The Sound of War». Jeg så for meg en trøtt full i en bar på 'Good Luck Bad Luck.' Det handler ofte om å skape en ramme for en følelse. Og så trenger jeg bare å finne instrumentene som passer til scenen.
Har kunst/musikk en forpliktelse til å være en kanal for livet og ha mer sprø, presserende og kraftige veier?
Jeg tror kunst kan være hva den trenger å være. Noen ganger må det være musikken som får deg til å ta oppvasken, eller maleriet du setter på veggen hjemme for å gjøre stua trivelig. Eller musikken som får deg til å danse når du er på klubben. Din favorittkjole. Noen ganger må det være dypt, noen ganger må det være grunt.
Musikk for mennesker i trøbbel slippes 8. september.
Beste album i 2017 så langt:
